Martin JørgensenPandemonium! for PC er et retro-plattformspill med mye personlighet
Pandemonium! er et fargerikt plattformspill fra 1996 der du spiller som Nikki eller Fargus på jakt etter The Wishing Engine etter at en magisk katastrofe har ødelagt hjembyen deres. Spillet ble utgitt blant annet til Windows, og har fortsatt en helt spesiell plass hos fans av klassiske 90-tallsplattformere.
Da vi testet Pandemonium! med dagens retrobriller, ble det særlig tydelig hvor mye egenart spillet faktisk har. Det er ikke bare «enda et gammelt plattformspill». Det har den litt skjeve Crystal Dynamics/Toys for Bob-energien, der figurene er tullete, verdenen er sær, og banene prøver hele tiden å overraske deg.
Derfor skiller Pandemonium! seg ut fra andre gamle plattformspill
Det mest interessante med Pandemonium! er at det ikke spilles som en klassisk, flat 2D-plattformer, selv om kontrollene i praksis er ganske enkle. Spillet bruker en 2.5D-struktur der banene beveger seg og bøyer seg rundt i et tredimensjonalt univers. Det gir en annerledes følelse enn mange samtidige plattformspill, og er en stor del av forklaringen på at Pandemonium! fortsatt føles litt spesielt i dag.
Du velger mellom Nikki og Fargus fra bane til bane. Nikki har dobbelt-hopp, mens Fargus har et spinn-angrep. Det høres kanskje ut som en liten forskjell, men i praksis gjør det at du får lyst til å prøve baner på ulike måter.
Det er også verdt å fremheve at spillet på PC-versjonen byr på 18 baner. Det er ikke voldsomt etter moderne standarder, men det er nok til at spillet føles som et ekte eventyr – ikke bare en kjapp teknisk demo fra 90-tallet.
Gameplay i Pandemonium! på Windows
Gameplayet er lett å forstå, men det er likevel nok variasjon til at det ikke bare går på autopilot. Du hopper på fiender, samler power‑ups og navigerer deg gjennom merkelige, fantasifulle omgivelser. Freeze ray og shrink ray er to av power‑upene som gjør kampene litt morsommere enn i mange andre plattformspill fra samme periode.
Under gjennomgangen var det særlig banedesignet som fungerte best. Pandemonium! har den klassiske «bare én bane til»-effekten, fordi det hele tiden veksler mellom nye visuelle ideer, små gimmicker og seksjoner der dybden i banen leker med perspektivet. Det er ikke vanskelig å forstå, men noen hopp og fiendeplasseringer kan fortsatt presse deg nok til at det føles tilfredsstillende å komme videre.
Kontrollene er også ganske rett fram, noe som faktisk kler spillet. Dette er ikke et retrospill du må sitte og slåss med i en time bare for å lære. Det kommer raskt i gang, og det er en fordel hvis du vil anbefale det både til nostalgiske voksne og yngre spillere som er vant til mer direkte kontroller.
Historien er tullete, men det er en del av sjarmen
Pandemonium! tar ikke seg selv altfor alvorlig, og det er nettopp en del av styrken. Nikki og Fargus havner i trøbbel fordi de roter med magi de ikke klarer å kontrollere, og så går turen mot The Wishing Engine for å rette opp skaden. Historien er lett å komme inn i, men samtidig særpreget nok til at du husker figurene etterpå.
Særlig Fargus gir spillet personlighet. Slike figurer kan fort bli slitsomme i gamle spill, men her treffer det ofte den riktige 90-talls tonen: litt dumsmart, litt tegneserieaktig – og ganske sjarmerende.
Grafikk, lyd og den klassiske 90-tallsstemningen
Grafisk er Pandemonium! selvfølgelig et barn av sin tid. Polygonene er kantete, animasjonene gammeldagse, og dette er ikke et spill du laster ned i dag for teknisk finesse. Men hvis du liker retrospill, er det nettopp en del av opplevelsen. Spillet har en tydelig visuell identitet – og det betyr mer enn rå grafikk i et spill som dette.
Vi satt særlig igjen med følelsen av perioden der utviklere eksperimenterte vilt med overgangen mellom 2D og 3D. Det er ikke like polert som de største klassikerne i sjangeren, men det tør mer enn man skulle tro.
Hvem bør laste ned Pandemonium! i dag?
Pandemonium! gir mest mening for tre typer spillere:
Først og fremst for dem som vokste opp med Windows-spill, PlayStation eller Saturn og gjerne vil gjenoppleve en litt oversett plattformklassiker. I tillegg passer det godt for retro-fans som allerede har vært innom de mest opplagte titlene og vil finne noe med litt mer særpreg. Til slutt er det også et fint valg for deg som bare vil prøve et gammelt plattformspill som fortsatt har tempo, humor og variasjon.
Til gjengjeld er det ikke nødvendigvis spillet for alle. Hvis du bare gidder retrospill når de fortsatt føles helt tidløse i dag, kan Pandemonium! virke litt stivt noen steder. Kamera, timing og den gamle presentasjonen avslører alderen.
Topp 5 tips til Pandemonium!
1. Start med Nikki hvis du vil ha den letteste inngangen
Nikkis dobbelt-hopp gjør flere seksjoner mer tilgivende – spesielt hvis du først må venne deg til spillets dybde og avstandsvurdering.
2. Prøv også Fargus i baner du allerede kjenner
Når du først har lært en bane, er Fargus morsom å bytte til. Angrepet hans endrer rytmen og gjør gjennomspilling mer interessant.
3. Skynd deg ikke gjennom de første banene
Pandemonium! ser umiddelbart enkelt ut, men flere baner skjuler timingfeller ganske tidlig. Ta et par rolige forsøk først.
4. Bruk retro‑tålmodighet i stedet for moderne frustrasjon
Dette er et spill fra en tid da du lærte banene ved å spille dem. Noen feil føles urimelige første gang, men mye gir mening på andre forsøk.
5. Spill det for stemningen – ikke bare for perfeksjon
Pandemonium! er best når du aksepterer det som et skjevt og kreativt 90-tallsspill. Jakter du bare perfekte mekanikker, går du glipp av noe av sjarmen.
