Martin JørgensenThe Neverhood er et av de merkeligste og mest sjarmerende eventyrspillene fra 90-tallet
The Neverhood er et point-and-click-eventyr fra 1996 der hele universet er laget i leire. Det i seg selv gjør spillet spesielt, men særlig kombinasjonen av stop-motion-uttrykk, skjev humor, rar musikk og oppfinnsomme gåter gjør at det fortsatt er verdt å snakke om i dag. Spillet følger Klaymen, som våkner i en absurd verden og gradvis forsøker å forstå hvem han er, hvordan Neverhood ble til, og hvordan han kan stoppe den onde Klogg.
Det er et av de spillene som er vanskelig å forklare skikkelig, fordi mye av opplevelsen ligger i stemningen. Under vår gjennomgang ble det særlig tydelig hvor annerledes tempoet er sammenlignet med moderne spill. Det er langsomt, merkelig og noen ganger direkte tullete – men på den gode måten. Hvis du liker retro-eventyrspill med personlighet, er The Neverhood fortsatt noe helt spesielt.
Gameplay, gåter og en verden du ikke glemmer
The Neverhood er bygd opp som et klassisk point-and-click-spill, men uten å drukne spilleren i inventar og kompliserte menyer. I stedet handler mye om å klikke seg rundt, lese omgivelsene, aktivere mekanismer og forstå spillets egen logikk. Mange av gåtene er miljøbaserte, og nettopp derfor føles spillet annerledes enn mange andre eventyr fra samme tid.
Det betyr også at spillet kan være litt ujevnt. Noen puzzles er geniale, mens andre er så kryptiske at man i dag nok ville kalle dem gammeldags frustrerende. Det er en del av sjarmen for retrofans, men nye spillere bør være forberedt på at The Neverhood ikke alltid forklarer seg selv spesielt godt.
Samtidig er det noe befriende ved at spillet tør å være rart. Du går ikke bare fra gåte til gåte i generiske omgivelser. Du beveger deg gjennom et leireunivers som føles håndbygd og levende på en måte som fortsatt skiller seg ut nesten 30 år senere.
Leireanimasjon, lyd og humor er hele grunnen til at spillet huskes
Det store trekkplasteret er naturligvis det visuelle. The Neverhood ble kjent for sin claymation-stil, der figurer og miljøer er modellert som stop-motion-leireanimasjon. Det var uvanlig ved lanseringen, og det er fortsatt spillets sterkeste kort i dag. Klaymen og resten av verden har et uttrykk man husker lenge etter at man er ferdig.
Lydbildet hjelper også enormt. Soundtracket er ikke bare bakgrunnsmusikk, men en stor del av spillets identitet. Musikken er sprø, leken og litt skjev – akkurat som resten av spillet. Slik blir The Neverhood ikke bare enda et gammelt eventyrspill, men et spill med sin helt egen personlighet.
Vi la særlig merke til hvor godt humoren fortsatt fungerer. Ikke alt treffer like hardt i dag, men spillet har en tullete selvsikkerhet som mange moderne titler faktisk kunne lært noe av.
Kan man spille The Neverhood i dag?
Ja, men det krever litt ekstra arbeid. The Neverhood er ikke lett tilgjengelig i moderne butikker som Steam, og GOG har det heller ikke som vanlig butikkside i skrivende stund – kun som et etterspurt ønske på Dreamlist. Til gjengjeld støttes spillet av ScummVM, som gjør det mulig å kjøre klassiske eventyrspill på nyere systemer hvis du har de nødvendige originale datafilene, som du kan laste ned her på siden.
Topp 5 tips til The Neverhood
1. Gå inn i spillet som et klassisk eventyr – ikke et moderne puzzle-spill
The Neverhood forklarer ikke alltid gåtene sine tydelig. Ta deg god tid, klikk rundt, og forvent at løsningene noen ganger er mer «90-talls-logikk» enn moderne brukervennlighet.
2. Følg med på små animasjoner og lyder
Spillet bruker ofte visuelle eller lydmessige hint som er lette å overse. Det gjelder særlig i rom der noe virker dødt ved første øyekast.
3. Spill for stemningen, ikke bare for progresjonen
Hvis du prøver å speedrunne deg gjennom The Neverhood, mister du mye av opplevelsen. Dette er et spill man bør la være litt merkelig.
4. Bruk ScummVM hvis du allerede har spillfilene
Det er den mest realistiske måten å få spillet til å fungere på nyere systemer, da ScummVM offisielt støtter The Neverhood.
5. Ha tålmodighet med de mer kryptiske partiene
Noen passasjer er sjarmerende, andre kan være litt knotete. Det er en del av pakken i gamle eventyrspill, og her er det spesielt verdt å være forberedt.
Et kultspill for deg som savner noe merkelig og håndlaget
The Neverhood er ikke for alle. Det er langsomt, sært og til tider frustrerende. Men nettopp derfor har det beholdt kultstatusen sin. Hvis man elsker gamle eventyrspill, skjev humor og håndlaget visuell stil, er det fortsatt et av de mest interessante retrospillene å dykke ned i. Og hvis man aldri har sett et spillunivers bygget opp rundt leireanimasjon før, er det faktisk i seg selv en god grunn til å bli kjent med det.
